Skrevet av Torben Wisborg & Guttorm Brattebø
Stiftelsen BEST Bedre & Systematisk Teamtrening ble oppløst i 2024, etter å ha oppnådd sitt mål. Stiftelseskapitalen og overskuddet ble etter stifterne og styrets bestemmelse overført til Nasjonalt senter for traumatologi (NKT-Traume).
Erfaringene med dette grasrot-initiativ er nå oppsummert i en artikkel i European Journal of Trauma and Emergency Surgery. Artikkelen har åpen tilgang og du finner den her.
Simuleringsbasert trening av traumeteam begynte på fire lokalsykehus i 1997. Det første kurset ble holdt i Hammerfest april 1997, og kort tid etter på lokalsykehusene på Stord, Voss og i Odda. Kurslederne (fasilitatorene) gjorde dette på fritid, mens sykehusene dekket reise- og oppholdsutgifter. Kursene gikk over en dag, og det var et prinsipp fra starten at disse skulle være tverrfaglige og omfatte alle som deltok i det lokale traumeteam. Det var ingen krav til forberedelser før kurset, fordi vi antok at fravær, sykdom og andre tilfeldigheter ville endre deltakersammensetningen på kort varsel.
Treningsformen spredte seg i en ikke-kommersiell form i løpet av noen år, og kolleger innen andre medisinske spesialiteter overførte treningsprinsippene til andre fagområder. Parallelt ble det utviklet et nettverk mellom sykehus og helsepersonell med årlige møter der man diskuterte løsninger og utfordringer, og også i samarbeid utviklet hjelpemidler man hadde behov for. Stiftelsen BEST, som var den organisatoriske rammen for disse aktivitetene, er nå nedlagt fordi den planlagte hensikt og mål er oppnådd.
Hva lærte vi?
Kunnskapssenteret utga i 2015 et notat kalt «Modell for kvalitetsforbedring». Modellen, som inneholder fem faser, er en beskrivelse av hvordan man bør gå frem for å oppnå forbedringer i tjenestene. Fasene er: 1. Forberede 2. Planlegge 3. Utføre 4. Evaluere 5. Følge opp. Dette beskrives Internasjonalt som «plan-do-study-act». Sammen med Den nasjonale strategien for kvalitetsforbedring (2005-2015) representerer disse sammenlignbare modeller for kvalitetsutvikling.
Vårt opplegg ble utviklet før disse metodene var publisert, men bygger på de samme prinsipp: identifisere problemet, planlegge en praktisk anvendelig løsning, gjennomføre og evaluere, og eventuelt justere før endringen innføres.
Vi tror at en vesentlig del av suksessen skyldes at fasilitatorene kom fra mindre sykehus, og presenterte forslag til en løsning på noe «alle» oppfattet som et problem. Løsningen var utviklet som svar på våre egne utfordringer, og både problem og løsning var umiddelbart gjenkjennelig for kolleger. Det ble derfor et «nedenfra-og-opp» tiltak. Treningsmodellen innebar derfor ikke «sentrale» pålegg om å endre praksis eller å gjøre ting på en bestemt måte.
Vår viktigste erfaring er at dette lot seg gjennomføre «nedenfra» fordi treningen var et svar på opplevde behov, og hadde en form som ble oppfattet som fornuftig, forståelig og oppnåelig. Vi tror også forbedringsprosjekt bør stoppe når målene er oppnådde, og at man ikke bør la seg rive med av suksess til å fortsette for aktivitetenes egen skyld. Vi har forsøkt å oppsummere erfaringene i artikkelen, og håper den kan inspirere andre til å gjøre tilsvarende på sine fagfelt og arbeidssteder, og deler erfaringer!